OG SÅ KOM FREDEN 7.mai 1945. Klokkene ringte i St. Petris tårn, - hissige slag som fylte luften og gatene og blandet seg med klangen fra alle byens kirketårn. Jeg stod på fortauet sammen med Abbe og ble skubbet hit og dit av leende og ropende mennesker som hadde samlet seg i gatene. Noen holdt små flagg i hendene. Alle smilte. Og i alt virvaret ble det snakket ivrig om fred,- fred. Tyskerne hadde kapitulert, og det var visst noe gledelig. Over på andre siden av gaten kunne jeg skimte Torleif. Han var syv år, som jeg, men hadde fregner i hele fjeset med en rød lugg på toppen. Dessuten spilte han trekkspill. Og det hadde han gjort fra han var baby, omtrent. Jeg hadde en forestilling om at alle som spiller trekkspill har fregner og rødt hår, og dessuten heter de Torleif, eller noe lignende. «Se!» ropte Abbe og pekte. Oppe i gaten kom et jublende og støyende tog med store og små barn marsjerende. Foran gikk en gutt og bar et stort,...
Det var engang en barndom. Fortellingene følger en gutt (Even) og hans miljø i Stavanger. Handlingen finner sted i tidsrommet 1944 - 1951. Even opplever en brytningstid i dobbel forstand, - fra okkupasjonens grå dager til en lysende optimisme de første år etter frigjøringen,- samt brytingen mellom barndom og opp mot tenåringstid. Novellene handler også om kameratskap, som jo også er underlagt forandringens lov. Språket er enkelt og "barnslig" i begynnelsen, tilpasset et barnesinn (fra 7 års alder) i tanker og følelser, men utvikler seg mot større modenhet i uttrykkene etterhvert som Even vokser til. Skrevet av Kåre Egelandsdal. Foto: Gro S. Egelandsdal Kåre. Bildet er fotografert en 17. mai like etter krigen. Kåre i 1951, Jelsa. Fotografiet av Kåre er brukt som illustrasjon på framsiden av boken, men fremført grafisk.
Kåre Egelandsdal, - skrevet i ca 1954. (f.02.07.1937 - d.29.02.2016) Funnet som en kladd i en skolebok. Han gikk ved Framnes Folkehøyskole i årene 1953-55. Her sett fra en unggutt i konfirmasjonsalderen (konfirmert september 1953) om sin hjemby Stavanger på tidlig 50 - tallet: Heimstedet mitt Om jeg kommer i skade for å diskutere byer med en bergenser, er det alltid klokt å unngå en sammenligning mellom Stavanger og Bergen. Det eneste virkelig kraftige argument jeg kan komme med mot den skrytende bergenserpatrioten, er at det regner noe forskrekkelig i Bergen. Men bergensere i alminnelighet er « noe for seg selv», som lar det regne, og som nytter høvet til å skryte av sine renvaskede gater! Jeg derimot, får høre om trange smug, om «mortapompå», og om «Kjerkegadå», som liksom skal være ei hovedgate. Det er så sant alt sammen,- og det er det som er så fint! Om du er fremmed, og starter fra torget mot ukjente mål, kan det godt hend...
Kommentarer
Legg inn en kommentar