Og så kom freden

OG SÅ KOM FREDEN

7.mai 1945.

Klokkene ringte i St. Petris tårn, - hissige slag som fylte luften og gatene og blandet seg med klangen fra alle byens kirketårn.

    Jeg stod på fortauet sammen med Abbe og ble skubbet hit og dit av leende og ropende mennesker som hadde samlet seg i gatene. Noen holdt små flagg i hendene. 

Alle smilte. Og i alt virvaret ble det snakket ivrig om fred,- fred. Tyskerne hadde kapitulert, og det var visst noe gledelig.

    Over på andre siden av gaten kunne jeg skimte Torleif. Han var syv år, som jeg, men hadde fregner i hele fjeset med en rød lugg på toppen. Dessuten spilte han trekkspill. Og det hadde han gjort fra han var baby, omtrent. Jeg hadde en forestilling om at alle som spiller trekkspill har fregner og rødt hår, og dessuten heter de Torleif, eller noe lignende. 

    «Se!»  ropte Abbe og pekte.

Oppe i gaten kom et jublende og støyende tog med store og små barn marsjerende. Foran gikk en gutt og bar et stort, norsk flagg. Det blafret ivrig i vinden høyt opp mot den blå himmelen. Det var som om det ristet av seg mye støv.

    «Hvor skal dere hen?» ropte jeg. Men ingen hørte. 

Det var et langt og støyende tog.

    «Vi følger med,» ivret Abbe, - og vi sluttet oss til.

Jeg hadde sett tyskerne marsjere. De gjorde store skritt, og gikk med hodet løftet. Og så sang de i takt med lyden fra jernbeslåtte støvler. Men disse marsjerende var bare små barn. De gikk og snublet over brosteinene i sine dårlige sko.

    Akkurat her var det russerne engang gikk forbi. De marsjerte ikke. De slepte seg av sted i ujevne rekker, med filler om føttene. De hadde tomme hender, tomme belter og tomme øyne.

    Jeg hadde sprunget inn til mor den gang og bedt om en brødpakke. Jeg fikk den og sprang fort etter dem. De var ikke kommet langt.

    En gang hadde de vært soldater, nå var de bare fillete fanger… Jeg stakk matpakken til en stor russer som gjemte den hurtig innenfor jakken som om ingenting var skjedd. Ute på sidene gikk tyske vakter med gevær, men jeg kom meg velberget ut av rekken.

Vi passerte Bakergaten. Der nede lå tollboden, og tett ved den stod to tyske soldater. De så ufarlige ut. Kanskje de stod og forberedte seg på freden.

    I tollboden var det en elevator, og den hadde tyskerne kjørt opp og ned med i fem år. En gang hadde jeg også gjort det, men bare èn gang, og det var sammen med Torleif.

    «Jeg skal opp på tollboden og spille for tyskerne. Da får jeg drops,» sa Torleif og så innbydende ut. «Vil du være med?» Jeg sa ja. Drops var det beste og sjeldneste jeg visste.

    Vi gikk inn en dør, og kom inn i en stor metallboks. Døren smalt igjen, og vi var innelukket. Torleif trykte på en knapp, og så begynte boksen å rykke på seg. Jeg merket at vi steg. Det kom lyder et steds fra, og plutselig sa det pang, og heisen stoppet brått.

    En dør gikk opp, og vi steg ut. Enda en dør, og så var vi inne i et stort rom med mange bord og tyskere som smilte gjennom sigarettrøken. Noen reiste seg og kom mot oss. De hadde vennlige øyne.

    Torleif ble løftet opp på et bord med trekkspillet i fanget. Jeg stod og holdt meg i bordkanten. Og så spilte Torleif «Kurompa» og alle de andre tre sangene han kunne.

    Soldatene stod rundt omkring,- røkte, pratet lavt og nikket med hodene. På veggene hang hjelmer og gevær.

    Da Torleif var ferdig, løftet de ham ned av bordet igjen og gav ham to små hylser med syrlig drops. Jeg fikk èn. Og så var vi ute av tollboden så snart heisen tillot det.

                                           

Endelig stanset det lange toget i Kirkegaten. Barna samlet seg foran et hus med mange vinduer. De største barna sprang opp i andre etasje der nazi - kontoret var. Vinduene ble slått opp med hissige smell, og snart begynte hundrevis av papirer å seile ned i gaten. Der oppe fra vinduene ble det kastet bunke etter bunke med maskinskrevne ark. Gaten var snart full av papir.

    Abbe og jeg vasset omkring og sparket i papirhauger. Oppe i vinduene stod noen store gutter og piker. De hujet og sang. En stor pike satt overskrevs i et vindu og ropte til alle som hadde samlet seg der nede. Hun hadde tak i en grønn kontorlampe. «Se opp!» ropte hun, og kastet den ned. 

    Et vindu ble knust og glasset sprutet. Folk bare lo. Jeg kikket meg rundt om det kanskje skulle finnes en sint politimann å se, men jeg så ingen.

    Tre lastebiler med tyskere raste gjennom gatene. Ingen fare, - de skulle hjem og brydde seg ikke lenger om Norge. 

    Overalt var det folk. De lo og omfavnet hverandre som kjærester.

    Noe som lignet en bil snek seg fremover mot torget, -  jeg så hjulene, resten var bare ropende og jublende mennesker. De bilene som våget seg ut i gatene, ble ganske snart oversådd av folk.

    Abbe og jeg gikk med hver vår bunke papir under armen. Vi hadde ikke tenkt å lese, men Abbe hadde planer om å lage papirfly, og jeg mente at baksidene kunne være fine å tegne på.

                                       

                                                                       

                                         *

Det var blitt 8. mai.

På en gårdsplass like ovenfor tollboden hadde tyskerne slått opp en brakke. Der holdt de hus når de ikke gikk vakt på tollboden. Nå hadde de flokket seg sammen og ville slåss til siste mann. Overalt ellers i Norge gikk tyskere og ventet på skyss hjem. Bare ikke denne gjengen.

    Abbe og jeg hadde hørt ryktene, og nå stod vi sammen med en flokk andre nysgjerrige oppe i gaten i håp om kruttrøk og spenning. Noen politifolk kom og ba oss om å trekke oppover til toppen av bakken. Det kunne jo komme en kule eller to på avveier og treffe en og annen uskyldig tilskuer, sa de.

    Vi trakk oss da oppover noen skritt, men i alle fall ikke lengre enn at vi kunne se forskjell på tyskere og norske soldater når de snart ville ryke sammen i kuleregnet.

    Vi ventet og ventet, men ingen norske soldater viste seg. Var de feige? tenkte jeg skuffet. Men det var de sikkert ikke. En mann blant tilskuerne forklarte at «det er jo fred, så hvorfor skulle norske soldater kaste seg ut i en ny krig mot noen fille tyskere som ikke ville reise hjem? Nei, la dem bare stå der og se ut som noen idioter.»

    Jeg kikket ned mot porten der et par tyske vakter stod. 

En av dem tok av hjelmen og klødde seg i hodet. De var sikkert lei av hele krigen og lengtet hjem.

    

Litt etter litt gikk det opp for alle at ingen krig kom til å bryte ut denne første fredsdagen. 

    Kvelden kom, men jeg vet ennå ikke om denne dagen noen gang tar slutt.            

                                                                                                                                                      

 Så snart jeg kunne, dagen derpå, sprang jeg ned til Finn, en kamerat som gikk i fjerde og visste alt.

    «Hvordan gikk det i går… Ble det krig?»ville jeg vite.

    «Nei, Svartemarja kom kjørende og arresterte tyskerne. De ble i alle fall kjørt vekk.»

Slik gikk det altså med gjengen som skulle kjempe til siste mann.

                                         *                                                                                                                                                                            

Guttene i gaten ville være soldater i krig og gikk omkring med tregeværer. Ingen ville være tyskere, så de måtte trekke lodd. De som tapte, gikk omkring som sure tyskere. Jeg hadde funnet en tyskerhjelm. Den satt som en blyvekt på hodet hver gang jeg måtte være en tysk soldat. 

Hjemmefrontsoldatene begynte å vise seg. Det var ingen som var tøffere helter enn dem.

    En slik helt stod og solte seg i guttenes beundring nede på kaien. Han hadde lys vindjakke med norsk flagg på armbindet, og et riktig gevær under armen. 

Vi kikket på geværet, som han villig viste frem.

    «Skyt den måken der!» var det en som ropte.

    «Hvor?»spurte helten smilende.

    «Der oppe på taket.»

    Jo, - der satt en måke og vippet med stjerten og ante fred og ingen fare oppe på et sjøhustak femti meter borte.

    «Du treffer den ikke!» var det en som våget seg å rope.

    «Joda, bare se», forsikret helten og løftet geværet.

Pang! smalt det i våpenet.

    Måken lettet på friske vinger. Men det ble et hull i taket.

                                           ***

80 år med fred! Kåre Egelandsdal skrev barndomsminner fra krigsårene og etterkrigstiden. I dag publiserer vi fortellingen om da freden kom.

Novellene finnes i begge Kåres bøker, men i boka "Det var engang en barndom" er alle fortellingene samlet. Det er funnet en kladd hvor gatenavnene er med. Antagelig var dette hans første fortelling fra barndommen. Da han skrev ned barndomsminnene har han valgt å la historiene passe til hvilken som helst by i Norge. Men her publiserer vi gatenavnene fra den første utgaven av lokalhistorisk hensyn. (red.adm. Gro, datter.)

Selv har han skrevet om boka: " Store deler av fortellingene er skrevet ned etter hva jeg selv husker fra denne tiden av min barndom i Stavanger, andre deler er oppdiktet, men med rot i faktiske forhold. (Navnet på byen er ikke nevnt i novellene.) Jeg har lagt vekt på å være rimelig sannferdig i skildringen av tid og miljø. 

Jeg er født i Stavanger i 1937, og oppvokst i denne byen. Jeg valgte å bli lærer, og arbeidet som lærer/adjunkt i skolen i 37 år...."  (utdrag fra 12. februar 2003.)

Illustrasjon fra boka "Det var engang en barndom" er tegnet av datteren Gro.

Boka "Det var engang en barndom" kan bestilles. Kontakt 

Boka "Desperate handlinger" har vi noen få eksemplarer igjen.