Heimstedet mitt

Kåre Egelandsdal, - skrevet i ca 1954. (f.02.07.1937 - d.29.02.2016)

Funnet som en kladd i en skolebok. Han gikk ved Framnes Folkehøyskole i årene 1953-55.

Her sett fra en unggutt i konfirmasjonsalderen (konfirmert september 1953) om sin hjemby Stavanger på tidlig 50 - tallet:

Heimstedet mitt

Om jeg kommer i skade for å diskutere byer med en bergenser, er det alltid klokt å unngå en sammenligning mellom Stavanger og Bergen. Det eneste virkelig kraftige argument jeg kan komme med mot den skrytende bergenserpatrioten, er at det regner noe forskrekkelig i Bergen. Men bergensere i alminnelighet er « noe for seg selv», som lar det regne, og som nytter høvet til å skryte av sine renvaskede gater! 

   Jeg derimot, får høre om trange smug, om «mortapompå», og om «Kjerkegadå», som liksom skal være ei hovedgate.

Det er så sant alt sammen,- og det er det som er så fint!

   Om du er fremmed, og starter fra torget mot ukjente mål, kan det godt hende at du etter en halvtimes gang, til din store forbauselse finner deg selv på torget igjen.

   På vandring gjennom Stavanger, kan du ikke gå langt uten å legge merke til en annen grå murbygning som bærer Cr. Bjellands navn. Disse fabrikkene finnes det mange av i Stavanger. Der larmer ofte maskinene dagen lang, og bil-lass på bil-lass med hermetikk kjøres bort. Store Osean-dampere fører mye av denne fine hermetikken videre til «det store utland».

   Rundt den vakre Kielland-statuen blomstrer det som i en Edens hage, når bønder fra Jæren har slått opp sine bord. Men her finnes ikke bare blomster, her selges bær, dukker og grønnsaker i skjønn forening.

Lenger nede står fiskerne med sine kummer og selger levende fisk til kritiske «stavangerfruer». Det er i det hele et yrende liv.

Men så blir det kveld. biler og hester drar bort med bønder og grønnsaker, og «stavanger-fruene» haster heim.

Men når skumringen faller på, og lysene tennes i «Kjerkegadå». blir det igjen et yrende liv. Men nå har folk bedre tid, de smiler og ler,-og «Kjerkegadå» blir visst så altfor trang -. Nei, foresten,- ikke for trang,- ikke om folk går tettere sammen. Og det gjør folk i Stavanger når skumringen faller på, og lysene tennes i «Kjerkegadå».

Har du vært i parken? Det er «oasen» i Stavanger, det. Jeg tror ikke det finnes så mange duer i Bergen som her. De er så tamme at de spaserer mellom beina på de viltreste ungene uten å blunke.

Og endene i Stavanger er som stavangerne, veldig folkelige og familiære. Her vandrer andemor, rett som det er, en liten tripp over gata med en hel andungeflokk etter seg, mens konstabelen med et vennlig smil stanser trafikken til familien «Duck» er kommet trygt over.

Stavanger er kanhende ingen fin by, men det er en koselig by. Mange av de gamle, koselige trehusa blir revet og store foretningsbygg reiser seg der de gamle «rønnene» stod. Det vitner om at Stavanger er en by i utviklingens tegn. Byen kler mer og mer av seg sin gamle drakt,- flosshatten og staven legges på hylla. Det er ikke mye likhet mellom Kiellands gamle, småkoselige handelsby og  industribyen av i dag med sine over 50.000 innbyggere. 

Stavanger  er i dag et viktig trafikk-knutepunkt med Sola flyplass, jernbanen og den gode havna. Mye av landets turisttrafikk går gjennom denne byen, og turistene stanser gjerne for å beundre den ærverdige domkirken og andre særverdigheter. Under oppholdet her holder de seg på det store moderne hotellet «Atlantikk» - et av de fineste hoteller i landet.

Stavanger er et lite «tidens barn» ingen storby, men et barn i vekst!

***

Kåre Egelandsdal gav ut en bok i 2014. "Desperate handlinger". Se mer her.

Bildet fra en 17.mai, - i årene like etter krigen. Kåre står foran stolpen til venstre. De andre er ukjente.