mandag 18. mars 2019

Det var engang en barndom


Det var engang en barndom.


Min far gjorde manuset til boken ferdig i slutten av 1990-tallet. Jeg laget illustrasjonene. Den ble aldri utgitt gjennom noe forlag. Han startet med nye noveller og skrev dikt også i årene som fulgte. Kåre har skrevet mye fra ung alder. Alt av manus ble liggende og årene gikk. Da min far ble alvorlig syk, bestemte vi oss for å samle noen av hans noveller og fortellinger i en bok han kalte «Desperate Handlinger». Det ble et familieprosjekt og trykket i et trykkeri på egen regning ut fra forhåndsbestillinger.
Vi brukte noen av fortellingene fra «Det var engang en barndom» i boken «Desperate Handlinger» som kom ut i 2014. Fortellingene som er med i begge bøkene er: I den sorte gryte, Piken bak vinduet, Og så kom freden, Alf.

Selv om det aldri har vært enklere å lage bøker på eget initiativ, ligger det mye arbeid bak. Heldigvis fikk jeg hjelp til å redde noen av de digitale filene fra hans gamle datamaskin. Noen av illustrasjonene har jeg jobbet videre med fra - den gang tusjtegning og letraset - til nåtidens digitale verktøy. 

Min far gikk bort 29. februar 2016. Han etterlot seg mange noveller og dikt, som jeg har ønske om å bevare for ettertiden, - for familie, slekt, venner, og andre med interesse. 

Han leste mye og hadde stor kjærlighet til bøkenes verden.


Med hilsen


Gro Sidsel, 2019.

Trykk på bildet for å komme inn til nettsiden hvor du kan bestille en bok. Eller her








Foto: Gro Bruskeland



Fortellingene følger en gutt (Even) og hans miljø i Stavanger. 
Handlingen finner sted i tidsrommet 1944 - 1951. 
Even opplever en brytningstid i dobbel forstand, - fra okkupasjonens grå dager 
til en lysende optimisme de første år etter frigjøringen,- samt brytingen mellom barndom 
og opp mot tenåringstid. Novellene handler også om kameratskap, som jo også er underlagt forandringens lov.


Språket er enkelt og "barnslig" i begynnelsen, tilpasset et barnesinn (fra 7 års alder) i tanker og følelser, men utvikler seg mot større modenhet i uttrykkene etterhvert som Even vokser til.


 skrevet av Kåre Egelandsdal.




Kåre. Bildet er fotografert en 17. mai like etter krigen.





Kåre i 1951, Jelsa.
Boken er snart å få kjøpt. Fotografiet av Kåre er brukt som illustrasjon på framsiden av boken, men fremført grafisk.


onsdag 7. februar 2018

Et liv med kunst


Boken til Kåre ble utgitt i 2014. 
Tittelen på boka er  "Desperate handlinger" og kan fortsatt bestilles.

Svea sin kunstbok " Et liv med kunst" ble utgitt i 2015. Den kan bestilles på nett.


Vi opprettet en Facebookside da vi mottok forhåndsbestillere, og har siden valgt å beholde den.  
 "Svea og Kåre. Et liv med kunst/Fortellinger"
Her oppdaterer vi med minner, bilder og hilsener fra Svea.


Kåre og Svea på verandaen i sitt hus et par dager før de flyttet den 12. oktober 2013. 
Hjertetreet speilet seg i vinduet, flammende gul i bladene.
Vi ble minnet om et høstdikt av Kåre. 
Da jeg kom tilbake til det tomme huset for å se til det, lå bladene på marken etter første frostnatt.
Men i en lun og lettvint leilighet i Jevnaker gledet et eldre ektepar seg over sitt nye bosted. 
Å flytte var de jo vant til som lærere.



Om bokprosjektene til Svea og Kåre


Da vi bestemte oss for å lage en bok med noen av Kåre sine fortellinger var det med tanke på oss nærmeste, men da jeg (Gro) la ut et bilde av den første boka på Facebook, ble det overraskende stor respons. Flere ønsket å forhåndsbestille boka, hvis vi trykket opp flere. Det gledet min far og vi bestemte oss for å velge et trykkeri på egen regning og gjorde det ikke fordi det var noe lønnsomt prosjekt. Det visste vi, men det som betyr mest er å berike og å glede. Vi visste at vi ikke hadde tid å miste da han var blitt rammet av sykdom. Da Kåres bok kom fra trykkeriet, høsten 2014, kjørte jeg bort med bøker som han signerte. Vi hadde fått en god del forhåndsbestillinger og det var takket være denne interessen som gjorde at vi kunne fullføre prosjektet. Kåre var stolt og lykkelig over alle de positive tilbakemeldingene han fikk etter at boken ble lest. Det fikk tankene vekk fra sykdommen. Boken hans ble lagt ut for salg i to butikker i Kvinesdal kommune og solgte godt i lokalmiljøet der de kjente ham. Nå kunne han hvile i en drøm han fikk oppfylle.

Jeg begynte med Sveas kunstbok allerede i 2010. Avfotograferinger av hennes kunst tok tid og det ble lett skjøvet vekk i en travel hverdag. Men i 2015 tok jeg opp arbeidet og prioriterte den det året. Jeg oppsøkte skolen, bibliotek og privatpersoner som lot meg avfotografere hennes tekstiler. Høsten 2015 bestilte vi boken til alle forhåndsbestillerne. Svea gleder seg over resultatet og de gode tilbakemeldingene hun har fått.

Men i januar ble begge to alvorlig syke. Svea ble gradvis bedre, men Kåre sovnet stille inn 29. februar 2016. I gjennom sorg og savn opprettet jeg denne bloggen. Dessverre kom kunstboken litt i skyggen av sorgen det første året. Men nå ser vi virkelig hvor fin den er og hvor godt det er at begge bøkene ble fullført mens Kåre levde.


Oktober 2014 signerte Kåre bøker.

Svea signerer bøker 2. desember 2015.




"Den gamle skrivemaskinen til Kåre. Livet går videre. Midt i sorg og savn finnes mye vakkert. Vakre minner og vakre hendelser. Det beste av alt er at vi fikk glede ham med boken. Hver og en av dere som kjøpte hans bok gledet ham enormt. Alle de gode tilbakemeldingene han fikk av dere, betydde mer enn dere aner. Det holdt ham frisk og stabil gjennom den første vinteren. I januar spurte jeg han om noen av hans fortellinger fra Stavanger i etterkrigsårene kan utgis på ei nettside. Det ville han gjerne og det gledet ham. Etter hvert skal det skje og da legger vi ut en link her (ref: @sveaogkaare). Takk til dere alle! Hilsen fra Gro"  (27. april 2016).

Det har blitt en blogg og jeg er så smått igang med å lage oppsettet til fortellingene fra etterkrigstiden i en bok med illustrasjoner. Det blir mer om boken her.


Svea med sin kunstbok, sommeren 2016.





***






tirsdag 17. januar 2017

Intervju fra 1985

Intervjuet ble publisert i  JERNGRYTA - Lokalt tidsskrift i Kvinesdal. 
Jubileumsutgave 1985





Om det gjekk ein diktar forbi….


Kåre Egelandsdal intervjua av John Petter Lindeland - 1985.



Det var mange tankar som rann igjennom meg då eg sat i bilen bort til Kvinlog. Eg hadde lese gjennom ein del av dikta til intervjuobjektet - følte at dei på mange måtar var samstemd i sin klang med strenger i mitt eige kjensleliv. Dette var også den einaste «kontakten» eg hadde hatt med han.

Dikta fortalte meg at eg ville stå overfor eit kjenslevart og søkjande mennesk. Her var det inga slagord, men ei inderlieg søkjen etter sanning - si eiga personlege sanning.

Om det gjekk ein diktar forbi …. ja, kva så?

-  Eg kjem frå Stavanger og er vakse opp midt i byen. Er såkalla «siddis», men føler meg ikkje som det akkurat nå.

Kva har oppveksten hatt å seia for deg, kanskje då spesielt hentyda på diktinga di?
Eg vaks opp i ei vanskeleg tid. Då eg var nær på 3 år, braut krigen ut. Stavanger var då ein heilt anna by enn i dag. Den var meir som ein småby. Det er vanskeleg å seia direkte kva betydning oppveksten har hatt, men barneåra set jo sitt spesielle merke på ein. Det som eg trur kanskje har hatt mest betydning for meg, er pubertetsåra og dei forandringane som skjedde der. Det sjelslige var på ein måte meir utvikla i den perioden; og det var jo også då ein begynte å skriva dikt. Eg var svært oppteken av det dramatiske; fulgte godt med i avisa kva som hende ute i den store verden. Hugsa spesielt då Koreakrigen gjekk på sitt verste, fulgte eg med kva som skjedde frå dag til dag. Eg og kameraten min ynda å dikta opp historier for kvarandre. Me gjekk på kino og såg Tarzan og ulike cowboy-filmar; og elles alt som hadde spenning i seg.

Eg kjenner deg ikkje personleg, derfor har eg gjennom dikta dine prøvd å danna meg eit bilde av deg som mennesk og diktar. Ein ting eg spesielt har merka meg er ditt forhold til naturen.
Det er mange mennesk med grøne fingrar som søkjer naturen og gjerne vil arbeide med naturen. Og elles kunstnare som finn inspirasjon gjennom si kontakt med naturen. Så er det mange, og kanskje dei fleste, som ser på naturen som ein bankkonto. Alle verdiar blir målt i kroner og ører. Dei manglar djupe og ekte kjensler for den urørte naturen. Eg ser dette klart t.d. gjennom synet på rovvilt. Her er det bare spørsmål om å plaffa ned, uansett om dyra har gjort skade eller ikkje. Denne haldninga smittar fort over på barna.

Kanskje eit banalt spørsmål - kvifor skriv du?
Eg skriv fordi det er noe som må ut. Kjensler av sterke opplevingar som eg gjerne vil sjå på trykk. Fyrst og framst for meg sjølv, ikkje for andre. Det er vanskeleg å peike på noe konkret som gjer at eg skriv dikt. Det er derfor vanskeleg å forklara og konkretisera bakgrunnen for eit dikt. Men det kjem som regel som lyn frå klar himmel. Eg får det som frå gamalt heiter inspirasjon. Det kan vera som eit sjokk frå naturen, t.d. dersom eg ser noe fint så strøymer det inn over meg. Og etterpå er du ikkje lenger den same. Så går du og tenkjer på kva det er, må få det ut; og det gjer eg i form av eit dikt.
Eg arbeider best om kvelden og natta. Eg blir liksom meir åpen og vàr - ser ting klarare. Det er færre inntrykk rundt deg. Det indre liv (sjela) vaknar når kroppen dovnar. Eg trur på ein slags dualisme, ein fiendskap mellom kropp og sjel. Ein må på ein måte slå kroppen i svime for at sjela skal koma til orde. Dette ser ein tydeleg i den kunstnerlege verden. Mange av dei største kunstnarane verden har fostra, sleit med sjukdom og daude. T.d. Wergeland skreiv sine finaste dikt på sitt dødsleie, då kroppen var iferd med å dauda heilt bort.

Du vekslar mellom rim og fri form i dikta dine.
Det er rett og slett eit resultat av korleis eg i øyeblikket føler. Rytmen som lever i meg kan utløysa det heile. Sjølv eit dikt utan såkalla rytme, har jo allikevel innebygd ein slags rytme i seg.

Korleis vil du at folk skal lesa dikta dine, oppleva dei?
Det har eg i grunnen ikkje tenkt så mye på. Som sagt, når eg skriv eit dikt, er det mest for meg sjølv, lite for andre. Derfor kan eg vanskeleg sjå korleis eg vil at andre folk skal lesa dikta mine. Eg må bare tala for meg sjølv. Eit godt dikt skal vera ein oppleving for meg sjølv, elles er ikkje det diktet godt for meg. Alle har som regel ulike opplevingar av eit dikt, derfor er eit dikt godt for noen, og for andre seier det dei ingen ting. Det er jo slik med all kunst, heldigvis!
Men ein føresetnad som kan vera allmenngyldig, er at du finn deg ein rolig plass og bruker tid på diktet. Eit dikt krev at du dempar ned uroen i deg sjølv. Eg trur dette er ein av grunnane til at folk les lite dikt. Dei er for opptekne av andre gjeremål, ytre fysiske aktivitatar, til å kunne setja seg ned å lese eit dikt.

- Er det kanskje derfor du karakteriserar fjotlendingen i «Fjotlands Trompet» som ein person som bare arbeidar?
Ja, det kan du godt seia. Eg skriv jo på slutten av diktet kva min penn «skal ane og tro hvad Fjotlendingen gjør når han hviler…». Eg veit jo kva fjotlendingen gjer når han kviler. Han/ho går på møter, foreninger eller er mest innanfor sin eigen familie eller slekt. Praten på desse samankomstane går jo helst på det som har med arbeidet å gjera - det som er gjort og det som skal gjerast. Og om andre folk!

I diktet ditt «Om det gikk en dikter forbi…» kjem du inn på sentrale forhold på det mellommenneskelege plan. Du skriv her at det er «de banale ords kraft og de usagte ords rammende virkning « som gjer sjela sjuk og som endar i tragiske konfiktar oss mennesk i mellom. Kan du konkretisera desse tankane inn i din eigen livssituasjon?
- Som sagt har eg vanskar med å konkretisera opplevingane som ligg bak dikta mine. Men det som dette diktet handlar mest om, er at folk ikkje stoppar opp og høyrer på mennesk som kanksje har noe å seia dei. Dei lever i sin eigen familiære verden og bryr seg svært lite om det som går føre seg utanfor deira eigen stovedør.

Du har tru på at kunsten, dikterkunsten kan vera ein vegvisar i det å setja ord på kjenslene me ber inne i okke - få dei fram i dagen slik at dei ikkje feilgjærer i undermedvitet og blir negative og destruktive?
Ja, eg har jo det, sjølv om diktaren i dette diktet er frustrert. Han står og speilar seg i vatnet og har bare seg sjølv å tala med - han ser bare seg sjølv gjennom diktet når han ikkje får gjenklang hjå andre.
Det er jo det at folk teier med å utlevera seg sjølv, teier med det som er det viktigaste å få sagt. Dei pratar om banale ting, om daglegdagse ting. Men det som egentleg skulle ha vore sagt, forblir usagt. Meininga med livet, livshaldningar og livsoppfatningar flyt bort i praten om ver og vind. Folk er ikkje ilag når dei ikkje kan vera ilag med heile sin personlegdom. Dei torer ikkje leggja seg sjølv åpne, fortelja om sine frustrasjonar, sine manglar, sine forhåpningar. Det er farleg å blottleggja seg sjølv. Ein slik måte å vera ilag på slår tilslutt tilbake på ein sjølv. Når kommunikasjonsnivået ligg på dette plan, kan diktaren vera ei trøyst - med sitt dikt og sine ord.

Du har ein del dikt som går på haust/vår. Verkar desse to årstidene inn på din eige sinnstemning? Hausten som har med døden og våren som frambringar av nytt liv?
- Den årstida som alltid har betydd mest for meg, er hausten. Eg skriv kanskje det meste om våren, men hausten ligg allikevel nærare. Naturen er jo inspirasjon til dikta, men ikkje det avgjerande likevel. Ein kan seia at årstidene er meir eit bilde på kva som rører seg i menneskelivet. Våren står for det som veks og gror, og hausten med døden og avslutninga på livet. Diktet «Høsten kommer» handler jo om ein mann som har nådd sjels år og alder og som føler at livet har gått for fort. Og då spør han: hvor ble det av den gule aning av vår i min have. Det er slikt ein føler ganske sterkt.

Må ein god dikter vera melankoliker? Er det ein foresetnad for å gå inn i stemningar og gje dei ein lyrisk tilsnitt?
- Det er jo rettkome å spør om det sidan hausten ligg meg nærast. For det er jo noe melankolsk over hausten. Men noen reindyrka melankoliker er eg ikkje. 
Diktet «En dag på holmen» er ein hyllest til den nakne ø, skjærgårdsø, men er også noe meir. Det minner meg om eit menneskeliv på jorda. Avslutninga på diktet røpar nok ein del av det som går att i dikta mine: dødsmotivet; hausten, kvelden osb. Men den konkrete situasjonen bak dette diktet er ein hyllest til øyene og skjærgården utanfor Kårstø. Ein idyllisk plass eg ikkje kan få brukt fine nok ord på. Nå ser det ut til at oljen tek over der også. Eg har mange barndomsopplevingar derifrå; så det gjer vondt å sjå at alt dette blir ødelagt.

Har du noen gong tenkt å gje ut diktsamling?
- Jo, eg har tenkt på det mange gonger. Ein gong i 20-årsalderen sende eg inn manus til ei diktsamling, men den hadde eg arbeida alt for lite med. Sidan har det blitt med tanken. Eg tykkjer ikkje tida strekk til. Dessutan er det å skriva dikt ein dårleg kombinasjon med læraryrket. Det et opp sjela di. Etter å ha lese ein del bunker med stiloppgåver, må eg ty til ein god bok for å rensa meg for den påverkninga dette gjev.

Korleis er språkfølelsen til elevane?
- Den er heller dårleg.

- Kva er årsaken til dette og kva kan gjerast for å framelska ein litterær opplevelse?
- Eg trur den litterære interessen i heimane ofte er klein. Trur dei pratar lite om litteratur seg imellom. På skulen viser det seg at dei elevane som uttrykkjer seg best, også er dei flittigaste boklesarane. Det som bør gjerast i dette tilfellet, er å få elevane til å lesa bøker og sjøl lesa dei.

Eit standarsspørsmål. Har du noen spesielle litterære favorittar?
Eg har ein stor, og han er større enn noen annan: Knut Hamsun.

Kvifor blir du fenga av Hamsund?
Det er fyrst og framst språket, dei sjelslige stemningane i bøkene hans. Av bøkene hans er det Pan som står mitt hjerte nærast. Her er livet, døden, og kjærleiken skildra på ein meisterleg måte. Hamsun hadde ein høgt utvikla fantasi som på mange måtar er mangelvare i dag.

Kva tykkjer du om litteraturen i dag?
Litteraturen er fortida styrt av for mange merke-menn, slagord-mennesker som bastant slår fast sine sanningar og utviklar seg til misjonærar for ulike retningar. Mørkemennene har beherska samfunnet i mange år, men nå er det sanneleg merke-mennene som har overtatt. Begge er dei ivrige etter å misjonera, få folk til å tenkja slik eller slik; dette er den store sanninga. Eg for min del tek avstand for begge.






Bildene: Jerngryta - lokalt tidsskrift i Kvinesdal. Jubileumsutgåve 1985

Flere dikt kan du lese her.


onsdag 28. desember 2016

I heimekirken juledag

Kåre etterlot seg en mengde fortellinger, noveller og dikt. Også noen gamle stiloppgaver fra 1950 årene. Noen papirer er stensilerte ark som nesten ikke går å lese lenger. Jeg føler det haster å redde dette fra tidens tann og håper det kan bli til glede for noen flere i fremtiden. 

Det er i år første julen uten ham. Her er en liten julefortelling, - en skolestil, kan hende i fra 1953, da min far hadde flyttet ut fra heimen i Stavanger og bodde på landet, langt fra mor. Fortellingen kan passe i disse juletider, - over 60 år seinere. Kåre gikk ved Framnes Folkehøyskole i årene 1953-55 da dette er skrevet. Da var han 16 - 17 år gammel. 



I heimekirken juledag


Det er juledag.-
-Alt er så stille og fredfullt.
Lette snøfiller daler ned og kler dalen i høgtidskrud. -Oppe i dalen ligger den gamle hvitmalte kirken. Her har den stått og ringt inn mang en jul. Nå klinger klokken igjen. Det lyder friskt utover dalen. Det er som klokken taler. Den forkynner igjen det gledelige budskap. «Eder er i dag en frelser født». 
-Folk er på vei til kirken. Snøen faller nå så tett at de så vidt skimter kirken der oppe. De malmtunge klokkeslagene lyder som musikk i ørene. -«Eder er i dag en frelser født». -De kommer fram til kirken. Den lille flokken som ikke kan bli trøtte av å høre det glade budskapet. - Noen kommer kjørende med hest og slede, - andre går.
De koster av seg, stomper snøen av føttene, og går inn. Våte frakker og kåper henges opp. Andaktsfullt går de inn, den ene etter den andre.
Orgeltonene bruser dem i møte. De finner seg plasser og setter seg. - Så bruser julesalmen opp. Tankene flyr tilbake i tiden, like til den første julenatt på jorden. De følger stjernen på dens reise over himlen.-
-Til den stanser over stallen i Betlehem. -De hører englesangen i natten. «Eder er idag en frelser født». Øynene skinner, både på gammel og på ung. Trette koner sitter med lukkede øyne. De er ferdige med julestrevet. Nå kan de få hvile seg om Guds ord.
En takk strømmer ut av hjertene deres. - Atter er det jul. -Ære være Gud i det høyeste.
Presten kommer opp på prekestolen. -De reiser seg, gamle og unge. -Gamle, slitne menn med store arbeidshender foldet i bønn. Gamle koner med knudrete hender om velbrukte salmebøker.
Unge som gamle, alle står de lyttende. - Det lyder så mildt der oppe fra prekestolen.-
-«Det skjedde i de dager —«.
Tankene flyr også nå til Betlehem, og stanser ved krybben. De ser kongenes konge ligge der i halmen. -De følger hans historie. Hele hans lidelseshistorie fram til Golgata og hans himmelfart. Hans liv er slutt her på jorden i synlig forstand, men han bor i hvert hjerte som gledes over å høre julens glade budskap», slutter han.

Folk sitter med tårer i øynene. Glemt er julesteik og julegaver. En større gave er gitt dem. 
Det glade budskap. «Eder er i dag en frelser født».
Orgeltonene bruser opp.
Sangen lyder friskt og sterkt.
«Et barn er født i Betlehem».
Tonene stilner av.
Det blir stille i kirken.
Så lyder den kjære klokken. Det er som den sier: «God jul, - god jul.»
Orgeltonene bruser igjen opp, og folk reiser seg stille og går ut.
Ute snør det fremdeles.
Alt er rolig og stilt.-
De drar hjemover.
Bak dem høres spede toner fra kirkeklokken; «God jul,- god jul!»

 ***

Foto: Kåre har tatt bilde av en illustrasjon som kanskje har inspirert ham til denne skolestilen.


fredag 9. desember 2016

Heimstedet mitt



Kåre Egelandsdal, - skrevet i ca 1954. (f.02.07.1937 - d.29.02.2016)
Funnet som en kladd i en skolebok. Han gikk ved Framnes Folkehøyskole i årene 1953-55.
Her sett fra en unggutt i konfirmasjonsalderen (konfirmert september 1953) om sin hjemby Stavanger på tidlig 50 - tallet:



Heimstedet mitt

Om jeg kommer i skade for å diskutere byer med en bergenser, er det alltid klokt å unngå en sammenligning mellom Stavanger og Bergen. Det eneste virkelig kraftige argument jeg kan komme med mot den skrytende bergenserpatrioten, er at det regner noe forskrekkelig i Bergen. Men bergensere i alminnelighet er « noe for seg selv», som lar det regne, og som nytter høvet til å skryte av sine renvaskede gater! 
   Jeg derimot, får høre om trange smug, om «mortapompå», og om «Kjerkegadå», som liksom skal være ei hovedgate.
Det er så sant alt sammen,- og det er det som er så fint!
   Om du er fremmed, og starter fra torget mot ukjente mål, kan det godt hende at du etter en halvtimes gang, til din store forbauselse finner deg selv på torget igjen.
   På vandring gjennom Stavanger, kan du ikke gå langt uten å legge merke til en annen grå murbygning som bærer Cr. Bjellands navn. Disse fabrikkene finnes det mange av i Stavanger. Der larmer ofte maskinene dagen lang, og bil-lass på bil-lass med hermetikk kjøres bort. Store Osean-dampere fører mye av denne fine hermetikken videre til «det store utland».
   Rundt den vakre Kielland-statuen blomstrer det som i en Edens hage, når bønder fra Jæren har slått opp sine bord. Men her finnes ikke bare blomster, her selges bær, dukker og grønnsaker i skjønn forening.
Lenger nede står fiskerne med sine kummer og selger levende fisk til kritiske «stavangerfruer». Det er i det hele et yrende liv.

Men så blir det kveld. biler og hester drar bort med bønder og grønnsaker, og «stavanger-fruene» haster heim.
Men når skumringen faller på, og lysene tennes i «Kjerkegadå». blir det igjen et yrende liv. Men nå har folk bedre tid, de smiler og ler,-og «Kjerkegadå» blir visst så altfor trang -. Nei, foresten,- ikke for trang,- ikke om folk går tettere sammen. Og det gjør folk i Stavanger når skumringen faller på, og lysene tennes i «Kjerkegadå».

Har du vært i parken? Det er «oasen» i Stavanger, det. Jeg tror ikke det finnes så mange duer i Bergen som her. De er så tamme at de spaserer mellom beina på de viltreste ungene uten å blunke.
Og endene i Stavanger er som stavangerne, veldig folkelige og familiære. Her vandrer andemor, rett som det er, en liten tripp over gata med en hel andungeflokk etter seg, mens konstabelen med et vennlig smil stanser trafikken til familien «Duck» er kommet trygt over.

Stavanger er kanhende ingen fin by, men det er en koselig by. Mange av de gamle, koselige trehusa blir revet og store foretningsbygg reiser seg der de gamle «rønnene» stod. Det vitner om at Stavanger er en by i utviklingens tegn. Byen kler mer og mer av seg sin gamle drakt,- flosshatten og staven legges på hylla. Det er ikke mye likhet mellom Kiellands gamle, småkoselige handelsby og  industribyen av i dag med sine over 50.000 innbyggere. 

Stavanger  er i dag et viktig trafikk-knutepunkt med Sola flyplass, jernbanen og den gode havna. Mye av landets turisttrafikk går gjennom denne byen, og turistene stanser gjerne for å beundre den ærverdige domkirken og andre særverdigheter. Under oppholdet her holder de seg på det store moderne hotellet «Atlantikk» - et av de fineste hoteller i landet.


Stavanger er et lite «tidens barn» ingen storby, men et barn i vekst!


***


Kåre Egelandsdal gav ut en bok i 2014. "Desperate handlinger". Se mer her.


Bildet fra en 17.mai, - i årene like etter krigen. Kåre står foran stolpen til venstre. De andre er ukjente.